Fladseth - #59 - Jånni K

Episode Date: August 28, 2020

Live-Podkast, fredag 9.12. på Parkteatret i Oslo. Kjøp billetter her: https://www.ticketmaster.no/event/694079

Like Cleopatra, Sean, Jakob, Aphrodite She's so high, en udødelig klassiker fra Kurt Nilsen der altså God fredag, sitter her rett og slett med min kjære venn og kollega som er litt sliten i nøbbi i dag, fordi han er en eldre herrmann og fordi vi var på Stand Up festival i går på Josefines det var vi, det var kjempekult Jonny Kristiansen, Jonny K Godfather

Godfather, where's my watch du, jeg skal i hvert fall ha en reparasjonsøl, vil du ha det? eller blir det for tidlig på den? jeg skal ikke ha det nå da blir det kanskje to på meg for jeg har en juicy IPA

det er det som går nå, Jonny så det begynner å bli litt sånn trendy, det er liksom med smak og mango og litt sånne type ting det er noe jåler i selvfølgelig men det går som hakka møkk rundt på butikkene rundt omkring ok, så du lar deg styre markedskreftene

det er typisk, ikke sant? det er akkurat det jeg gjør. Den er fruktefin. Den sitter godt i munnhulen. Jeg ser det. Huden din er jo blank og fin. Jeg vet ikke hva den er preget av, men den ser veldig godt.

Ikke en dråpe krem på den tyden. Ok, ok. Huden er jeg fornøyd med. Det er glimrende. Du har ikke dårlig hud selv det er jo selvfølgelig begynt å rynke seg litt uten rynker så har du ikke følelse det er rynkene som forteller

sinstemningen din i ansiktet smilerynker, hud det viktigste sansorganet vi har er huden, tenk deg den berøringen det hjelper jo ikke bare med en telefon du får ikke noen følels. Det hjelper jo ikke bare med en telefon. Du får ikke noen følelser der. En telefon har jo ikke armer.

Nei, det var litt dypt, men jeg er helt enig. Jeg har en veldig følelsom hud. Jeg er jævlig glad i å bli koselig på en skilt litt. Av kjæresten min, for eksempel. Når du ser det blikkeblikket nå, så tror jeg vi bare dropper fortsettelsen. Jeg sier ja til det. Finnes det egentlig massasjestudier som bare tilbyr kløing og kyling? Jeg har vokst opp i en tid hvor det ikke var aktuelt.

Hvordan da? Det var myggstikk, hvis du hadde hudsykdommer, såreasis eller noe annet, da klødde du. Hvis du har myggstikk etter en tur på hytta, kan du gå inn på en massasjeklinikk og si jeg skal ikke ha noe massasje, ikke noe tai,

jeg skal bare klø på myggstikkene mine i en halvtime. Tror du du kan få det? Jeg tror egentlig ikke det, men se for meg det bildet ditt. Nå begynner du å gå inn i det der litt absurde universet, men jeg er jo egentlig der selv ofte.

Men myggstikk, det kan jo, det som er kult var hvis du hadde såpass mange ting som du kunne klø på kroppen, at det plutselig ble et sånt, at du kunne plutselig få en gevinst. Ikke skraplåd, men skraphud, måtte jeg. Ja, at det lå...

At du plutselig så skrapte, du klødde på albunnen, så plutselig, jøss, jeg vant 50.000. Ja, eller at du har et eller annet materiale eller stoff under huden, som gjør at det er jævlig vondt å klø det opp. Men hvis du offrer den smerten, så får du faktisk hentet ut noe edelt materiale der. Jeg skjønner.

Som du kan selge for. Jeg tror ikke i disse tider, når vi liksom prøver å unngå kontakt med hverandre, og vi skal bare ta hensyn til kroppskontakt og sånn, så er det klart at jeg tror ikke den der kløvingen er det kuleste å prate om. Setter det seg huden da? Setter korona seg huden? Hvis du drar på en massageklinikk og får klødd opp en myggstikk?

Det vet jeg ikke. Det har jeg ikke tenkt på. Jeg kommer ikke til å tenke så veldig mye på det. Jeg tenker bare på at huden er et organ med masse følelser som vi må bare behandle fint. Og der synes jeg vi har gjort en god jobb begge to. Ja.

To prakte eksemplarer av hudorgan. Vi må jo kjapt inn på hvem du er. Du er ikke en veldig sånn offentlig person. Det har du aldri vært. Nei, egentlig så det har jeg tatt kanskje et valg om. Og på at jeg får lov å leve litt bak i kulissene,

fordi at da slipper du en del ting i livet, du kan være mer deg selv, og du kan gjøre akkurat de tingene du har lyst til å gjøre, uten at omgivelsen skal påvikle deg, eller bestemme, eller ha en annen føring på hvorfor du holder på med det du gjør. Det er helt klart. Men du er jo da for dere som,

det er veldig mange som ser stand-up i Oslo, i hvert fall vet du godt hvem du er. Og selvfølgelig rundt omkring i landet også, men du er jo en institusjon i deg selv, som grunnlegger The Big Boss Man i RDK, altså Reiste Komiklubb. Ja, ikke sant? Og det har jo vært en gave den reisen her, fordi når vi begynte med stand-up

stand-up i Norge, eller det var jo ikke stand-up i Norge, det var revytradisjoner og det var den type tradisjonen som vi holdt på med, og så var det teater og institusjonsteaterne, og så på slutten av 80-tallet, begynnelsen være 90-tallet så dukket plutselig den sjangeren opp

som et liksom ingen visste hva det var vi begynte å gjøre det, vi visste ikke egentlig hva vi skulle gjøre på scenen men det kom masse folk og folk sto og kastet seg inn gjennom vinduet hvis det var fullt og det var så utrolig

stor interesse, så vi ble jo helt satt ut. Ja, for det er jo ganske rått. Men før vi kommer, vi har lyst til å høre litt om stand-upens historie. Det er ikke så jævla lang heller, det er det i Norge.

Men det som er gøy, er jo at du startet med stand-up. Da var du 40 år. Du var 40 år, når du beet jo med stand-up da var du 40 år du var 40 år når du begynte med det ja, slutten av 30-årene begynte jeg 40-årene fordi da var jeg alltid glad

jeg stod på scenen og stod på scener og satt i gang ting i Oslo, karnevalet i Oslo vært med på day satt i gang ting på Frognerstadion skjøytefester og sånn, så plutselig var jeg et snekkemester, og så kom finanskrisen,

og så åpnet jeg døra, og så tenkte jeg, det er jo ingen jobber der ute, hva gjør jeg nå? Jeg har barn, jeg er gift, jeg blir komiker. Det er litt sånn relevant i dag, for nå er det jo verdt,

om ikke det blir finanskrise, så er det i alle fall en krise på gang og det er sikkert mange som er i den situasjonen som det var i den gangen, at ting går til helvete og hva faen skal jeg gjøre nå? Men du sier snekkemester, hva vil det si? Det vil si en sånn det har noe med hammer og sånt

Ja Jobber du før spikermaskinens inntak? Nei, jeg tok svennebrevet i møbelsnekkefaget og etter det mestbrevet så ble jeg, hadde drevet en egen bedrift i 13 år og da snekket jeg, drev med interiør

og bygde påbygg og tilbygg og hus og utbygging av loft hadde det veldig fint og fett på jobben, koste meg ordentlig og hadde 13 år i den bransjen og så kom liksom veggen og det var bare

at en lem ble tatt vekk og du bare falt og så sto du der akkurat som du sier, sånn som i dag hvor plutselig folk mister jobben og ikke har noe å gjøre, så blir du jo ganske desperat, og hva gjør jeg? og så da må du liksom den panikken, og så er det det å sette seg ned og liksom

hva gjør jeg nå? Stille deg en del spørsmål. Hva kan jeg? Hva har jeg lyst til? Så må du bare kaste deg ut og forske på ting, og så må du bestemme deg for at det har jeg lyst til å prøve på, og det gjorde jeg. Ja, det gjorde jeg, og det kommer vi til.

Jeg må bare, for jeg har lyst til å høre litt når vi først sitter her. For hvem i helvete var lille Jonny? Det er veldig mange her som hører på som sikkert vet hvem det er, og så er det noen som ikke vet hvem det er. For meg er det veldig interessant, for jeg klarer veldig godt å visualisere den unge Jonny, sånn visuelt.

Ja, og hva ser du? Nei, det er deg, altså. En liten rakker her. Hva slags type var du da du var yngre? Jeg var litt frikete. Jeg var litt frikete, ikke sant? Så jeg hadde mye hår, og haft annen pels, og hadde masse skjegg,

og var en litt frikete fyr. Hva legger du deg frikete da? Nei, du kan tenke deg 70-tallet, ikke sant? Du ser de coverene på disse doors, og sangsappa. Du fulgte tidens... Cream. Du fulgte strømmene.

Du følte de litt opprørske strømmene. Ja, ikke sant? Du var jo i form av opposisjon, heldigvis, og det gir deg selvfølgelig erfaring i livet, og så er det noe med at du velger en musikkjanger, du melder deg en form for å leve, ikke sant? Jeg bodde kollektiv

sammen med 60 andre og to bicher, ikke sant? Og vi hadde husmøter. Så hadde du 60 andre? Sex, ja. Så det var den tiden hvor du, og så gikk jeg jo, jeg var jo ikke noe god på skolen, ikke sant?

Det er fordi kanskje min mor er engelsk, så jeg kom til Norge, eller mytteren kom til Norge, og jeg er født i Oslo, men hun ble alene, og da har hun ikke så mye kunnskap i forhold til norsk, og det norske samfunnet, hun måtte klare seg selv.

Også relevant er mye av det vi ser i dag. Du bytter litt mot kulturen og der språkverdiet er, og du er jo en oppegående person, men kommer ikke helt gjennom, og får da heller ikke overført en del til deg. Nei, jeg måtte finne en løype fordi jeg, mine venner hadde jo masse annen kunnskap og erfaring de hadde etablert hjem

morfar var veldig tradisjonell mens mutteren hun kom til Norge, var engelsk, hadde bodd i Paris London, kom med rød levestift hatt og røyk i munnstykk og liksom lurte på hvor er jeg nå? så lang som munnstykk og liksom lurt på hvor er jeg nå? Så lang som munnstykket.

Og hans gråd. Og høye herder, ikke sant? Og re med galopphest på Øvrevålsbord klokka fem om morgenen før hun sendte barna til... Fy faen, stopp, stopp. Hun dro dit og tok seg noen runder? Ja, hun fullblått på galopphestet sammen med venninnen sin, Ellison med sort skinnjakke og kule buks en tidlig morratur der

bare for gøy hun hadde drept med sprangridning i London og England men hun ville fortsette med hest så når jeg vokste opp så hadde vi en hest hun hadde på ford på Grinegård ute i Bærum så livet var liksom hest og mytteren og det engelske kulturen.

Så ting var litt annerledes. Du kom ikke fra et A4, ikke normalt, men du ble da litt original. Jeg ble original, og så var jeg på det der at jeg søkte. Jeg var veldig glad i på at jeg var veldig glad i det sosiale, veldig glad i mennesker for det var også mytteren veldig opptatt av at engelskmenn er jo sosiale

i seg selv, og det som var kult med mamma var at hun liksom alltid integrerte veldig mange forskjellige typer mennesker inn i vårt liv og da fikk vi et stort mangfold og så fikk vi et internasjonalt mangfold. Og hun ga oss en gave i det.

Men ren sånn om norsk historie og det norske samfunnet så hadde hun en veldig liten peiling. Hun hadde jo opplevd krigen, hun var jo 18 år da den brøt ut. Og hennes barndomsgjeng ble bomba to ganger mens hun var ute,

og hun var gift med en flyver som ble skutt ned under krigen, så når du har med deg all den ballasten, og mer til, og kommer til et lite jorde utenpå Eiksmarka i Bærum, i en blokk. Jeg bare

kom på å tenke på en sånn ting jeg leste her om dagen som er litt bra perspektiv fordi det er mange som klager og vi har det så ille nå hvis du er født på siden rundt 1900-tallet så gikk du gjennom

kanskje da første verdenskrig spanske syken og det helvete som du også overlevde og så andre verdenskrig og så kallekrigen atomtrusler og så tenk deg hva slags kjør det var og tenk hvor fint vi har det nå

ja, ikke sant, altså den takknemligheten men referansene dine er jo på en måte selvfølgelig knyttet til den historien du har levd i, ikke sant, så du har jo ikke noen annen erfaring enn det du faktisk har levd i og det er jo den erfaringen du tar med deg for å leve videre, men du kan ikke leve av historien.

Altså, historien på at det er jo grunnlaget for hvem du er i dag, og så må du bare fortsette fremover, fremover. Og ikke liksom begrense deg og si at alt var bedre før, og ingenting skjer. Altså, vi lever i et samfunn hvor vi er så utrolig privilegierte, og vi har det så bra, og alder og muligheter og medisinsk hjelp, det ser du i denne krisen her. Jeg er født i 1952, syv år etter krigen.

Jeg var en venn av Arve Oppsal. Det er egen. Vi skal komme til Arve Oppsal. Vi skal komme til Arve Oppsal. Da du var ung mann, du gikk litt i den egne veien. Hva brød man seg om? Hva snakket man om? Hva var det store samtaleemnet?

De store greiene. Skjønner du hva jeg mener? Jeg husker vi vanket på Livrestasjonen, og der skulle vi møte syv hver eneste ettermiddag. Livrestasjon klokka syv, det var liksom en seying. Og der stod vi og filosoferte, og pratet, og diskuterte musikk og politikk,

og vi var i opprør mot Vietnam selvfølgelig. Det var tider hvor vi også var utrolig glad i naturen, vi var mye på tur, vi var i musikkfestivaler, og så var det teatergruppa på Eikeli som var en veldig samlingspunkt for gjengen. Så den opplevelsen og det samholdet som vi hadde i teatergruppa, det var bare helt rått. Fordi vi levde for det, vi strøyk på skolen for å være med neste år det er sånn med revyen

nå husker du det at man går ofte helt faen i skolen var det som betydde noe for meg men jeg bare sparket meg inn mange åpne dører å fy faen, Trump han er ikke god han ligner B. Johnson han er faen ikke et ham

det er jo legendariske skikkelser Han lydde en B. Johnson, han er faen ikke Thomas. Det er noe med Nixon og Gorbachev og Khrushchev og sånn, ikke sant? Det er jo legendariske skikkelser, ikke sant? Og så var det jo Franco, og det var jo en del regimer rundt i verden, og hele Europa var jo full av grenser, ikke sant? Og det var Østblokk, og det var DDR, ikke sant? Og det Østblokk-landet, og det var jo utrolig. Når man snakker om det at demokratiet på en måte har kommet

mer og mer til mange land så er jo det en fantastisk gave i forhold til befolkningen, men vi er jo langt fra ferdig når vi ser den tilstanden verden er i dag men det som er viktig er jo som vi også, vi demonstrerte i Oslo, vi demonstrerte for

rettigheter, vi ønsket sosiale rettferdigheter, vi ønsket at folk skulle ha det bra. Og det er klart at i den ånden der, uten ungdom, så skjer jo ingenting. Så unge mennesker er jo på det fremtiden, og de er sårbare, og de vil frem, og de vil forandre ting, og det er noe vi må bare tåle, vi som er 68 og oppover. Det er veldig spennende, og jeg liker så godt å snakke med

dere som er litt sånn over 50 eller over 60, fordi dere tilbyr et perspektiv og en sånn der, bare jeg har snakket med faren min også, så er det sånn der hvis jeg som en ung idiot kommer og liksom, å nå er det krise der, eller nå skjer det, så bare, ja, dette har jeg jo

sett før, dette har vi sett flere ganger før, og det kommer til å gå over nei, men det må man lytte mennesker husker ikke mer enn 50 år tilbake, maks, man klarer ikke å se historien man tror at man lever i en

krisesituasjon, men det er det har vært så mye andre verre ting da. Jeg tror ikke sant, for det første så er jo mellommenneskerrelasjoner og mennesker, og mennesker er jo det viktigste vi har. Vi må liksom ikke blokkere oss

vekk fra hverandre, vi må ikke isolere oss i kjeller i stue foran ikke sant, vi isolerer oss og det er jo ikke bra. All den der engstelsen, det må vi bare dytte inn i en skuff, og den frykten. Altså vi må ut og se hverandre,

vi må liksom tørre å se hverandre, vi må gi hverandre bekreftelser. Fordi det er jo der man får faktisk svar, der man får bekreftelser, og det å bli sett og bli likt, det er jo noe av det viktigste i livet, uansett hva du holder på med, og hvor du er, og hvilken status, eller hvilken...

Altså, jeg, veldig mange som er yngre enn meg, de klarer ikke å se for seg et annet liv enn det som skjedde etter den der teknologiske nyrevolusjonen som skjedde med smartphones og sosiale medier, men jeg husker

litt en tid før det, og jeg vet hvordan det var. Jeg har sett på film og hørt historier om hvordan dere hadde det du sier, som jeg smissunder dere, at du sa «Ses vi på Leos kveld, eller?» «Yes, jeg kommer.» «Ja, da ses vi der.» Så snakket ikke mer før dere møttes der.

Det var ikke noen meldinger eller noe snaps der. Nei, jeg har en sønn, eller jeg har flere sønner, jeg har fire av dem, og en datter. Men når jeg ser oss så bruker jeg liksom 600 sms'er for å finne ut hvor skal vi, hvor møtes vi?

Du bruker jo hele dagen bare på å finne ut og så kommer du dit, og så var det for sent. Ja, og jeg tenkte litt på det i sted, for når jeg skal ha kontakt med deg for å komme hit, så tenker jeg, skal jeg sende en melding, skal jeg høre? Nei, faen, Jonny, de meldingene er ikke normalt for deg.

Hvor skal jeg møte? Veskansen, klokka kvart over to. Flott, ses der. Og da har vi en avtale, tenker jeg. Og da møtes vi opp, og det er jo sånn det er jeg tenker vi må ta fram blyanten og pennen litt av og til og skrive og ta fram penal og viskelære

hvis du skriver med hendene så får du på en måte den opplevelsen også inni kroppen og gjennom armen det er jo noe helt annet å bruke hendene og skrive med håndskrift enn å sitte på et tastatur. Det er noe med det, helt enig. Og så kan du gå inn på tastaturet senere, men jeg tror at du får et nærmere forhold til både tekst og innhold og opplevelse,

fordi du er i ett med hånda og blyanten. Når du ser elever på skolen i dag som faktiskisk aldri de begynner på første klasse uten penal og blir hent, og så da tenker jeg sånn det tenker jeg du kan gjøre det i tillegg for det er alltid fint å kunne skrive vi lever i et kvantitativt

samfunn før så var det mer eksklusivt det var mer kvalitet på det man fikk tak i, nå er det alt det masse produseres man fikk tak i Nå er det masse produseres Musikk masse produseres Alt masse produseres Det jeg også misunner er Hvordan man kunne liksom

Man fikk kloa i den nye Beatles-elpen Så løp man opp på rommet Og da satt man på buk Og Arbødi la den her på Platspilleren Og de tonene kom ut Og det var så eksklusivt. Det var så stort.

Du planla en hel uke, skulle ned til byen, tok trikket ned til byen, det kostet 40 øre, ikke sant? Å ta trikket ned, og du hadde penger i rommet, ikke sant? Du skulle inn på Norsk Musikk forlag, og en ny Hard Day's Night hadde kommet med Beatles, ikke sant? Og du sto der helt andrekt

og holdt den i hånda, ikke sant? Og bare denne er min, ikke sant? Kostet 30 kroner, og du stod der helt andre dekt, du holdt den i hånda, og bare, denne er min, kostet deg 30 kroner, og så bare tok du trikken hjem, og så kom du av trikken, det var som å løfte Champions League-pokal, at du hadde vunnet, alle pekesparker bare snudde seg, og så bare, Jonny har fått elpen,

og vi dro hjem og satte på, platespilleren har løftet stiften, og alle bare sånn, hør, nå kommer det. It's been a hard day's night. Og alle bare hylt og gråt av glede, ikke sant? Jeg husker når Stones kom til Oslo, var det i 67 eller 65, så stod jeg og syklet jeg fra Eiksmarka

ned til Fornebo og sto oppe på, utenfor Karavell, en restaurant der. Der var det en sånn terrasse, og så sto vi der og ropte «We want Rolling Stones, Beatles go home!» Og stormet flyplassen, og så kom brandbilen og spilte oss vekk. Og en venn av meg ble hengen i døra etter Rolling Stones bil og fikk tatt på Brian Jones. Han fikk

heltestatus. De gutta lever fremdeles, og de går på scenen og er på en måte bare så utrolig vitaler. De elsker det de gjør. De digger det. Det er livsverket deres, og det er akkurat sånn vi også bør tenke. Du bør stå opp om morgenen og tenke hva faen er det jeg skal få ut av denne dagen? Altså, den livsverket deres og det er akkurat sånn vi også bør tenke altså du bør stå opp på morgenen og tenke

hva faen er det skal jeg få ut av denne dagen altså den livskleden vi er fortapt, Jonny du har jo opplevd en annen tid der folk er fortapt vi er fortapt inn i en digital møkkaverden, altså før så betalte du da, si, justert med

inflasjon, så var det da 109 kroner for det der Beatles-albumet nå betaler du 109 kroner for det der Beatles-albumet. Nå betaler du 109 kroner i måneden på Spotify, og du ser, åja, nå er de sluppet, ja, det kan jeg høre, når jeg vil! Null problem, det er samme faen, liksom. Det er ikke noe skjel.

Jeg skjønner det, men for meg, når jeg ser mine barn og ser den tiden jeg lever i, så er det klart at jeg også drar kvaliteter den tiden jeg lever i. Det er mye fantastisk informasjon, tilgang, grenser er bruttende, det er mye mer transparant

på en måte. Jeg tror man også åpner samfunnet i forhold til å gi folk muligheter. Før så lå man mye mer isolert inni en bygd, inni en fjord, inni en by, og du tok en årlig tur, liksom,

og det var hipp, hipp, hurra, ikke sant? Men det er noe med å se begge deler, man må ikke fornekte fremtiden, men vi må bare prøve å styre den i den retningen som faktisk,

det er jo vi som til syvende og sistegjør, det er jo folkene som gjør det jeg er helt enig nå sitter det unge mennesker rundt på Forsbild i det ganske land og hører på den podcasten her de gjekker seg en tuborg og måler noen chili-nøtter, har du et tips til de som er litt yngre nå som

er tidløs tips for en gammel traver? For det første så må du stole på deg selv, faktisk veidsette deg selv, for alle disse herlige menneskene som er der ute, de har kvaliteter, de har ressurser, og ikke fornekt hvem du er, vær stolt av den personen du er. Hvis du knapt vet hvem du er

da, fordi du lever gjennom Instagram, du ser falske til, altså folk legger ut falske hverdager, falske lykke, altså alt de legger ut er lykke, de viser ikke de mørke, skipet, menenneskelige sidene

så alt er et glansbilde så mange sitter og vet ikke hvem de er, de tror det er misslykka det er ikke det det er der kommer også ofte ensomheten fordi du tror på noe som er en drøm og det er fint å ha en drøm men virkeligheten og drømmen det kryssningspunktet der

det er der det skjer heldigvis så har vi drømmer men samtidig så må vi hvis du bare lever gjennom drømmen du må liksom være litt realitetsorientert da, ikke sant, altså faktisk fordi skuffelsene

er store, og du møter motgang men det er hvordan hvis du ikke liker deg selv og går ut med en dårlig selvfølelse dårlig tillit til deg selv så får du det enda verre, ikke sant? Det der med å se på omgivelsene

hvor lett er det å si noe hyggelig til noen, det er det enkleste i verden, det er det enkleste Det er jeg litt dårlig på Hvorfor skal jeg ikke si noe hyggelig til folk? Det er lett, men man må jo på en måte mene det. Ja, men du vet jo hvor årlig det er

å få den bekreftelsen selv. Vi lever jo av det. Dette kunne jeg sitte og prate lenge om. Jeg kødder med, eller sier at dette er Norges forspillpodkast. Akkurat denne her har vel kanskje ikke vært det du drar ut på byen til, men... Nei, men du kan jo dra ut på byen med akkurat dette.

Med litt innsikt. Fordi da har du enda større grunn til å ha en god opplevelse av deg selv, og så behøver du ikke nødvendigvis å drikke en kassepils. Du bør ikke ta syv jegershots. Du holder kanskje med å ta noe

et snitt av en fireball tenk deg på en 17-åring som skal bli 18 tenk deg alle de innvålende som er i en kropp til en 17-åring som bare koser seg og har det pitt det er friske innvålende og så merker du plutselig innvålende at

nå nærmer det seg russetiden det er et nytt gi, du har kjøpt buss, eller du skal ut, du skal til syden. Tenk på innvåndene, tenk på milten, tenk på lungene, tenk på leveren, tenk på alle de bekymringene, tenk på bukspittkjertelen. De må også ha et liv, fordi det der kovret er greit nok.

Hvis jeg blir, eller allerede nå, hvis det hadde vært en ung person som hadde dødd, friske organer, og så hadde jeg fått vite, ok, vi har faktisk, overraskende nok, ingen som trenger noen donororganer.

Så du, Henrik, kan egentlig få alt hvis du vil. Yes! Jeg tar alt! Legg meg under kniven nå! Jeg tar hver bidige organ nå! Du kan drive med som pyramidespill, du gir bort en lever, og så får du en 34-melden. Ja, ja, selvfølgelig.

Får du kloa i leveret, så tar du det, kjøper du det, legger ut det på glass, fordi det trenger du før. Det eneste du det er jo jeg lever som du sier, i alderen min jeg ser jo meg selv

som en vitalfyr, en lyst en leken fyr som har lyst til å fortsette livet. Jeg tenker at nå er jeg midt i livet, så sier folk til meg det er du ikke, du skal snart 98 98 og i full vigør tenker at nå er jeg midt i livet. Så sier folk til meg, det er du ikke, Anni, du skal snart. Men mora di er jo 98, og i full vigør. Ja, selvfølgelig, full vigør.

Hun hopper ikke trampolin, og stopper på sparkesykler og sånn, men hun har rullator og rullestol, så hun er liksom borte i det. Men hun er en dame som, hun skal ut, hun tapper seg levestift, hun grer seg, hun er forfengelig, og forfengeligheten er viktig.

Og så hun skal ut, hun skal skal ut hun tar seg tre gin tonic om dagen, og en liter hun er jo dartspiller, sånn som deg og meg, vi er dartfolk, deg og mora det er meg, jo det er vi du ser ned på meg du anerkjenner ikke meg som dartspiller nei, men altså du er jo

jeg er jo mye bedre enn deg, og det er klart at jeg spiller dart en halvtime hver dag. Jeg elsker å spille dart. Det er en forhold for terapi i forhold til den jobben jeg holder på med. Fordi av og til må du inn i bobler og bare være helt fra selv. Det er liksom av og til så ønsker du

å stå på ardanger videre alene med et mikrofonstativ og bare snakke til en forbigående skrantesyk reinststift for eksempel det er bare dart er litt som stand up fordi du står og øver for deg selv og så kommer du inn i en mediativ stiltid

bare triple 20, triple 20 triple 18, hele rådet og så har du en ro, og hvis du skal inn i en match en kamp da eller en runde med konkurranse, så gjelder det å finne den der roen du har på trening. Stenge alt ute.

Bare ikke stresse, eller nå må jeg vinne. Bare gjøre jobben. Ja, ikke sant? Gjør jobben. Det er litt sånn zenbuddhismen på at lær det, gjør det og glem det. Når du og jeg går ut og begynner å prate så tenker vi ikke jeg har ikke øvd inn denne praten med deg

jeg prater fordi jeg blir engasjert jeg har det hyggelig sammen med deg vi har et blikk, vi har litt humor og selvironi og hjernen og hud huden er bra, jeg har mye hud her er det flere meter med hud ja det er mye hud ass

vi trodde du var i ordentlig sykehals før men det er noe med det er noe med charmerende å bli eldre det er noe gorslig over det nå drar han i skinnet sitt hvis jeg kjører karolé så bare flaffrer huden opp og hemser jeg klarer ikke å holde meg på ballen

jeg skal snakke om du navnet Arve Oppsal som gestaltet Henry-karakteren i Mot i brøstet. Du var oppvarmer på Mot i brøstet, du, tidlig på 90-tallet. Ja, men ikke sant, det også var et resultat av min nysgjerrighet,

fordi jeg måtte videre, og når jeg sto der alene, så sa jeg til omgivelsen at jeg skal bli komiker. Jeg gikk ned til et hotell i Oslo og sa til direktøren at jeg skal bli komiker, jeg trenger en nattklubb, jeg trenger 20 000 kroner. Jeg heter Jonny, kan du gi meg det? Jeg skal gi deg underholdning.

Og så sent man sånn, dette har jeg aldri blitt spurt om. Men en sånn engasjement, en sånn ivig, her har du 20 000 og her får du en nattklubb en måned, vær så god. Og der begynte jeg. Og da var det stand-up, eller var det litt forskjellig? Ja, det var en blanding av litt forskjellige sjanger.

Varitet? Ja, det var sang, jeg hadde LP-kveld, mimrekveld, jeg hadde stand-up, jeg hadde skjulteater, jeg hadde mye forskjellig rart. Vask-ekte jøgler. Ja, ikke sant?

Og det var kjempekult At noen trodde på meg Men det viktigste var at jeg trodde selv At jeg ville få det til Og så kom TV 2 Og så kom alle nære av dem Og så da ble NRK-monopolet opphevet Så plutselig så ble det frigjort masse nye produksjonsselskaper

Og så kom live Altså den mot i brøsteproduksjonen, og han Tore Ryen, han hadde vært i USA, og han skjønte hva som skulle til for å fange publikum. Men på samme måte som stand-upen, som kom fra USA, alle hadde jo på en måte så disse albumene med,

det var kanskje, det var DVD, nei, det var ikke, det var VVS'er da, eller hadde de Murphy, ja, jeg har masse VVS-kassetter hjemme med stand-up, ikke sant? Folk da samlet seg rundt og så de store komikerne. Godeste...

Hva heter han? Mørke, gigantiske... Ja, du hadde jo Robbie Williams, for eksempel. Og så hadde du han... Står navnet stille for meg? Han vil... Murphy? for meg han han andre han han som var helt

George Carlin svart nå er jeg ikke helt med men det kommer uansett alle gutta så man så jo stand-up og dette gjorde jo, det var ikke bare de spesielt interesserte som gjorde det det var jo noe man så jo stand-up, og dette gjorde jo, det var ikke bare de spesielt interesserte som gjorde det,

det var jo noe man så i Norge også. Sånn er det jo fortsatt, at man ser Netflix-specials, man ser utenlandske humor, og så trekker jo det velinteresse inn mot stand-upen i Norge, så det er jo veldig bra. Ja, man blir jo inspirert, men det eneste verktøyet du har er jo

at du må begynne der du er i livet. Du må begynne med det du har. For å skru oss litt inn på stand-up'en, som er litt interessant, fordi dere starter en scene etter hvert. Hva var den første scenen i Oslo? Det var en scene på Aker Brygge som heter Teatro, som var noen fyrer som oppnått at de hadde lyst til å lage noe alternativt

til det etablerte underholdningsopplegg som var i Oslo. Og så møttes vi en gjeng, seks-syv stykker, og så begynte vi, og vi kom fra forskjellige miljøer, vi sang teatermusikk, og jeg var oppfar med den tiden. klang, teater, musikk, og jeg var oppfar med den tiden. Og da møttes vi, og så lagde vi en scenopplevelse,

og så lurte vi hva vi skulle kalle det, så kalte vi det for stand-up. Richard Pryor. Richard Pryor, ja. Det var det jeg snakket om selvfølgelig. Og så begynte vi, og så visste vi egentlig ikke hva stand-up var, så da ble det veldig mye rart på scenen, men det appellerte. Og så forsketnte vi, og så visste vi egentlig ikke hva stand-up var, så da ble det veldig mye rart på scenen, men det appellerte.

Og så forsket vi mer og mer, og så kjøpte vi sånn bøker hvor vi lærte, det var litt sånn typen, hvordan lærer vi, hvordan skriver vi stand-up? Men så man liksom på Pryor og Carlin og tok det derfra? Ja, man oppsøkte jo da plutselig et nytt univers, som var i England og USA. Hvem var det som var med helt i starten?

Jeg vet at Dagfinn startet litt parallelt opp i Bergen. I Bergen, ikke sant? Men han drev jo både med revy og... Det var for Lyngbø også. Ja, det var for Lyngbø, som sammen med Elina Kranz hadde jo en klubb i Bergen Men vi begynte De første som var med

Det styret var jo Eddie Eidsvåg, så var det Jon Skjæv Og så var det meg Og så var det Eilert Munklund Og Rigmor Galtung Og Maja Løvland Din kjæreste

Ja Det er det. En nydelig kvinne. Du har fått deg harde. Vi har et veldig godt liv sammen, og vi har en evig samtale som aldri tar slutt, og det er viktig. At du må legge ned dasslokket.

Nei, nei. Samtalen går på at man er nysgjerrig på hverandres liv, og ikke liksom bare tar for gitt. Du skal spørre din kjære, du skal si noe til din kjære hver eneste dag til kjælig på hverandres liv, og ikke liksom bare ta det for gitt. Du skal spørre din kjære, du skal si noe til din kjære hver eneste dag til kjæresten din. Vær nykjærlig, da får du som regel hyggelig svar og gode opplevelser. Det driver jeg jobben med,

jeg er ikke så god på, da. Kjæresten min fortjener litt mer på den fronten, jeg er ikke så jævla... Jeg gir litt fane ting, ja. Ja, ikke sant, men det er ikke bra. Nei, men jeg sier altså, jeg bryr meg faen ikke om, altså

en dag så sa, for noen år siden så sa, så stod jeg og dusja så banket damen min på døra. Henrik! Henrik! Henrik! Og det måtte være som om jeg skruet hva han hadde. Ja, går det fint? Hva skjer? Og så sa han, det snør!

Det er så herlig. Ja, det er jo herlig, men for meg var det ikke et snør. Jeg er jo vant til å se, jeg har blitt fore opp på dokumentarer og samtaler om universet, og de villeste temaer, som for meg er sånne jordiske fenomener som snø. Det er altså så interessant. så er sånne jordiske fenomener som snø, det er altså så interessant Gi meg noe Ailes Gi meg noe Bob Lazar Romskip i Area 50

Det er veldig mange som er glad i hvitt Snø, ikke sant? Nortug elsker det å gå på ski Han har fortsatt glad i det hvite Men tenk deg den dagen Hvit er yndlingsfargen til Tenk deg den dagen du ikke regner og ikke snør.

Du bare står i det vinduet, hvor i helvete blir det den vinteren? Da får vi panikk. Du vil jo ha sommer. Det er helt overbevist om du ser sånn ut. Du ser ut som en luftmadrass. Du ser så slapp og nydelig ut. Myk å ligge på.

God, ikke sant? Ja da, liggepp og nydelig ut, myk å ligge på, god, ikke sant? Ja da, like måneder i det gamle skinnfellet. Etter hvert så ble jo stand-up mer og mer etablert, det var veldig populært. Det var apropos det hvite, og det brune gule, så det var jo mye fest og morro, og etter hvert så kom de kommersielle kanalene,

folk ble superstjerner, Tommy Steine, Stula Berg Stula Berg var også med fra begynnelsen han var jo veldig god på å revy han kom og slo gjennom en justerparodi life justerparodi på TV og etter det gikk det bare oppover i alle bæver og kanter

og fremover og tilbake og ned og frem og alt, det gjør noe med oss mennesker, for vi er så unge, ikke sant eller vi var unge den gangen, eller ikke jeg men alle de andre, men når du plutselig får så mye oppmerksomhet, da er det masse tilbud, og den der fristelsen av for eksempel som vi snakker

om alkohol og rus og alt det der når det plutselig ligger på bordet og ingen har fortalt deg konsekvensene, eller ikke sant alle vil deg vel og du føler at du er stjerna fordi det er noe annet det er bare noen få i dag som føler på det kjendis-kjøret

som var den gangen det var mye mer tydelig plass mellom kjendiser men da hadde du da så alle de samme tingene det var alle, hele Norge visste om deg, hvis du var med på bot og jævla bedring da. Så visste alle hvem du var.

Så det trøkket der, det kan jeg skjønne at det ble, at det er vanskelig å holde. Ja, men nå spisser man det litt nærmere, når man lager kanaler og programmer som er rettet mer mot sære nisjeprogram. Og det er jo kult, men da kan det også bli veldig fastlåst, så du må jo titte over hjertet av og til og bli nysgjerrig på andre ting i livet enn bare det du holder på med.

Det er jo en livsviktig lærdom at du er nysgjerrig. Hvis du ikke er nysgjerrig, da får du ikke noen nye erfaringer. Du må møte motstand, du må møte folk med fordommer, kjenne på dine egne fordommer. Og det er, og når jeg begynte med Mot i brøstet, så

da tok jeg det initiativet selv, og han, Tore Ryen, han sa bare, jeg må ha en fyr som tar vare på publikum, gir dem god opplevelse, gir dem latter får jeg det, så blir sendingen god og jeg fikk liksom 20-30 minutter

stod foran publikum, jøgla, stod, pratet fikk lov å bolte meg publikum hylte og latter jeg fikk oppmerksomhet, de lagde portrettprogram med aviser og etter det så fikk jeg bare masse jobber Når du hører latteren vi får i dag,

kontra latteren som lo folk mer i førretiden, var det mer klasker seg på låret. Eller, det får le jo som faen i dag også, men man er mer eksponert for underholdning enn det man var på den tiden. Man er mye mer eksponert for underholdning, ikke sant? Det er jo så mye type

underholdning har jo bare eksplodert i alle forskjellige universer og former, og hva vi ler av. Det er jo så individuelt. Hvilken frykt er det? Hva lever vi av? Selvironien? Eller det absurde? Eller det politiske? Men latteren er på en måte kontrakten, uansett.

Det der frigjøringen, at vi kan le av noe og gjøre noe med oss. Det er klart at det er jo kontrakten, og så kan vi være uenige, og heldigvis så må du møte konflikter som kommer ikke. Du må akseptere at noen ikke liker deg, noen ikke anerkjenner deg, men du må stå ved ditt, og du må gjøre det

faktisk du har lyst til. Ikke la omgivelsene bestemme hvem du er, og det gjelder livet generelt. Stå frem, vær tydelig på hvem du er, det er mye lettere forvet generelt. Stå frem, vær tydelig på hvem du er. Da er det mye lettere for folk å forholde seg til. Men vær raus. Helt klart.

Jeg var litt interessert i generasjonene i stand-up. For du hadde jo den gjengen som startet, som du nevnte, Jon Skjær og deg, og Sturela, Jonas Rønning var vel med fra starten her. Ja, ja. Og så kom liksom den der

neste generasjonen etter hvert så er neste generasjonen da liksom Saeed Ali ja Saeed Ali og så kommer jo da Jonas Bergland Jonas Døme og så kommer jo Henrik Todesen Terje Sporsen kom tidlig

og Sigrid Bonde Trusvik kom ja men nå blander du litt generasjoner her, kom de samtidig da? Ja, så de kom på 2000-tallet da Ja, og så dagsør oss etter hvert der Ja, og det er klart at også var det plutselig et Oslo-fenomen, ikke sant?

Og stand-up er jo en veldig urban greie det starter der og der det er flest jobber mest muligheter de meste klubbene det er der du på en måte kan eksponere deg eller få muligheten men nå har stand-up

spredt seg veldig over landet og etablert seg i veldig mange små steder og store byer rundt i Norge, men jeg føler at alle komikere er vilt i Oslo på en eller annen tid og opplever det i hvert fall ja, helt klart. Og du merker jo det at

med en gang folk får en grei suksess i andre byer, så kommer de inn til storbyen. Selvfølgelig, selvfølgelig. Du ser det er loppet av hele Bergen for hvor mange komikere har ikke flyttet fra Bergen. For der var det en veldig gyllen generasjon. Ja, det var jo fantastisk.

Da jeg begynte så var jo de beste tennekomikerne der. Nei, Det ser jo ut som at Karsten Blomvik flyttet over fra Savanger nå, og du har... Jeg hadde et kurs i Bergen hvor Stian Blipp var med på et kurs. Ja, vel jeg.

Du så bare der utifra dansingen hans og hele formen av typen. Han ville på en scene, han ville innrollet han kledde denne greien der man glemmer jo fort Stian er jo absolutt god og så er det Kristoffer Sjeldrup

han glemmer jo litt de som er virkelig gode stand-up-komikere som kanskje ikke er så kjente Stian Blipp er jo fantastisk på mange måter men det er ikke stand-up'en som er hans nei, absolutt ikke, men han begynte også der, og så velger han noe annet. Det er veldig mange at du kommer fra forskjellige miljøer, for eksempel, og så begynner du,

og så sjekker du ut, så finner du ut at det er ikke alle som skal være stand-up'ere, heldigvis, og det er ikke alle som prøver som helhet skal fortsette. Men det er noe med selvinsikten, og så hva er det jeg er god til. Men du skal aldri på en måte la... De som har talent

taper ofte fordi de blir litt slappe og sløve og de tror at alt bare kommer til seg og de fikser livet uansett, og hvis de møter litt motstand så gjør de noe annet, men de som har litt motstand, de har viljen viljen til å jobbe, jobbe forske, forske, være på

ballen, de får som regel suksess fordi de har en sånn herlig blikk for dette vilje helt klart man må jobbe på, jeg er ikke alltid like god på å jobbe jeg har liksom perioder jeg gjør mye forskjell

jeg husker først da jeg traff deg du var jo en sånn fri sjel, en fri kanont men du kommer litt sånn fra det teater revymiljøet og du hadde jo en sånn heri sjel en fri kanontåte men du kommer litt sånn fra det teater-revy-miljøet og du hadde jo en sånn herlig kroppsspråk og litt sånn slenterende litt sånn er det så farlig da?

det er jo bare å stå opp og leve jeg liker jo å stå på scenen og jeg er jo Henrik og jeg er morsom og du har jo den intuitive du har et godt, fint, komisk gen. Jeg har i hvert fall alltid gitt helt totalt faen. Ja, ikke sant?

Og at det er alt mulig som har med sånn karriere og kjendiseri og det jeg har aldri pushet noe særlig grense for å oppnå ting og det tror jeg har vært en styrke for meg eller jeg er fornøyd med å være den personen. Tidlig så har jeg ikke vært

tatt i ambisjonen ellers. Det går rolig for seg. Men du har jo også vært litt skuffet og av og til litt usunnlig, eller følt at du kanskje sikkert hadde lyst å få en annen oppmerksomhet, eller anerkjennelse noen ganger, enn det tror jeg.

Jeg har merket på at jeg har slitt veldig, eller jeg føler jeg har jobbet på en høy vanskelighetsgrad, fordi jeg har på en måte vært litt dratt inn i en politikk innenfor stand-up, og blitt ekskludert fra latter og den bedriften der nede. Så det har jeg følt litt på, at jeg har en distanse til resten av miljøet,

som er en veldig nære til det jeg kjente før. Det ble litt mer og mer fjernt. Det er business, så det er synd at det skal være sånn, men det har jeg i hvert fall kjent på. Det har gjort det litt vanskelig for meg. Det har blitt litt krevende det der, men jeg har alltid unnet

gode folk det beste, så jeg har ikke kjent på noen sånn voldsom usunnelse, men jeg har kanskje litt sånn bitterhet for akkur så jeg har ikke kjent på noe sånn voldsom usunnelse, men jeg... Nei, men kanskje litt sånn... Litt sånn bitterhet for at... For akkurat det har jeg kjent på. Og det er jo liksom... Og det er heldigvis naturlig å få lov å kjenne på det, og det er ikke sant, tenkte jeg...

Og det føler jo folk på hver eneste dag, men samtidig så er det jo det å bearbeide det, og at vi kan prate om det, og så er det jo veldig mange fine folk i miljøet, ikke sant? Det er en god gjeng, fordi vi har klart å skape et godt miljø, synes jeg da.

Vi har et veldig godt miljø, og det er veldig mye fine folk i stand-up, og flinke folk det skjer, nå ringer alarmen, nå har det gått 45 minutter. Vi holder på litt igjen til. Ok, litt til. Ting skjer, nå ringer alarmen, nå har det gått 45 minutter vi holder på litt igjen til ting skjer så fort da

i fjor så var det folk får plutselig en suksess plutselig så kommer det nye talenter som får en sånn supersuksess og for noen tar det lenger tid og de neste 10, de neste 20 årene så kommer det til å skje ting som man ikke klarer å forutse en gang,

og det er veldig gøy å se at folk jeg kanskje tenkte, jeg tenkte ikke noe over at det skulle ta av, og så plutselig så får man en sånn vei inn, og da har det plutselig blitt noe mer enn bare å henge, og så bare gjøre stein opp rundt, og da blir det mer en bedrift,

det blir større. Ja, men uansett, Det blir større. Uansett, du blir større, men samtidig kan du gå inn i en monoton tilværelse, fordi det viktigste blir at du må tjene penger, at du må gå på jobb. Ja, og det er farlig. Det er farlig, fordi penger er viktig, men hva er det jeg skal bruke disse pengene til,

og hva er det de pengene, hva er det den tiden gjør med meg i forhold til min egen kreativitet og min egen utvikling? Fordi jeg tror at du begynner å bli likeldig til det du holder på med. Så mister du all form for livsglede. Du mister engasjementet ditt. Du bare er inne i boblen, og så er det en ny dag.

Hvis du spør folk, hva gjorde du i går? Kan du fortelle meg hva du gjorde i går? Apropos det vi snakket om i sted, det å huske ting. Vi glemmer ting. Hvorfor glemmer vi det? Hva er det som egentlig gjør det? Hvorfor skal hver dag... At du ikke husker en dag er jo

veldig trist. Det gjorde jeg et års tid. Men bare det å sitte ned og reflektere om hva faen skjedde i dag, hvem var det jeg traff, hva gjorde jeg, hva skjedde hvordan opplevde jeg det øyeblikket der, så de menneskene der. Hvis du klarer å ta inn

omgivelsen og se litt rundt deg, løfte blikket, gå inn i ting som du føler er litt uvel, så kjenner du på det også, og hvorfor føler jeg meg uvel i den situasjonen? Det er jo fordi, jeg har en sånn leveregel at jeg prøver å, hver gang jeg skal legge meg, så prøver jeg før jeg sovner

å gå gjennom dagen og tenke, hva var det som skjedde når jeg sto opp, hvem var det samme med, hvem traff jeg, hvor var barna mine, snakket jeg med dem, hva opplevde jeg, hva, ikke sant? Og da går jeg og tar en sånn rewind på hele dagen, og da får jeg plutselig sånne, i en stille stund, og så sovner jeg med et smil, og så snorker jeg og tar en sånn rewind på hele dagen og da får jeg plutselig sånne i en stille stund og så sover jeg med et smil og så snorker jeg litt

det er klart du har lært av disse grepene her du har jo levd et langt liv nå ja, men jeg tenker at du bør ikke vente til du blir gammel nei, jeg er helt enig jeg prøver å implementere sånne ting i livet hele tiden variert til

dette med å huske det er jeg helt enig at det er viktig, jeg gjorde noe som heter one minute journal eller noe sånt der du har en sånn bok, der du har et ark for hver dag, og så tar du liksom bare et par sånne spørsmål og skriver svar på det og så tar du en sånn kort recap

hva har du gjort i dag, hvordan føler du deg det var litt fint egentlig. Da blir du litt bevisst i din egen tilstand og situasjon. Vi må innom et par spalter før vi gir oss. For vi skal rett og slett til en av de, altså en virkelig bestseller av spalter opp igjennom. Det er en T-Sharp, Jonny. Det kjenner vi til. Formatet kjenner vi godt til.

Jeg har lov å svare hva jeg vil. Du har lov å svare hva du vil, ja. Også skal det helst være tid kjapp, men det kan også bli litt ut, litt lærm også. Ok, vi kjører i gang. Jakt eller fiske? Fiske. Ikke noen jeger? Nei, absolutt ikke.

Slå meg som en fisker, stå der med dupen og både huden. Stå i dagalj elva med fluestang eller en flue og en liten kult. Dart eller stand-up? Å, det var vanskelig. Det er jo stand-up som er absolutt det viktigste. Da ryker darten altså, hvis du må velge. Ikke en dartbil i det. I stedet for. darten altså, hvis du må velge. Ikke en dartbill i det statsavholdet.

Nei, det, altså... Ja, ok, da kan jeg kanskje bli proff dartspiller. Ja, fint. Fike eller slå, hvis du må. Prøv å forutdekke det. Fiken eller slage med hånden og knyttet ned. Det er å fike mykt.

Fike mykt, ja. Fy faen, jeg er da pussy. Pkt. Fike mykt, ja. Det er å pussy. Tits eller ass? Nei, det er noe sånn man sier. Tits eller ass? Åja, tits. Ja, det var fint. Knut Nærum eller Tommy Steine?

Knut Nærum. Star Wars eller Markens Grøde? Her er det ikke tvil. Det erubileumsår for Hamsun i år eller nei, det er kanskje ikke i år det var men Markens Grøde selvfølgelig den bør jo alle lese jeg har ikke lest, jeg har sett til teatret det er helt bruk for det

det er fantastisk, da snakker man om livskraft og overlevelse ja, det er jo også en sånn jeg er jo en Star Wars-mann, så jeg må jo si Star Wars selv, men Markens Grød er fin. Spare ribs eller suppe? Suppe.

Hæ? Ja vel, ja. Jo. Ja, suppe er greit. Suppe, det er så mye fantastiske suppe. Tenk deg alt det du kan putte opp på suppe. Du kan lage spare ribs-suppe. Før var jeg ikke fan av super. Bare skyter jeg inn kjapt.

Mimi Kristiansson er en fyr jeg liker godt. Han er veldig reflektert, og på en måte ærlig type. Han skrev et innlegg, noe som jeg synes er veldig viktig. Der han sa at politikere og folk flest er så opptatt av at de kan ikke innrømme feil,

de kan ikke innrømme at de endrer standpunkt fra tid til tid. Og han skrev sånn her, det er veldig menneskelig å gjøre. Dette er et par ting jeg har endret standpunkt på. Ja, og heldigvis har man lov til å endre seg. Det er jo selvrefleksjon. Helt enig. Og jeg har endret standpunkt på mitt syn på suppe.

For meg så var det vann til middag. Skal jeg ha vann til middag? Det var såpass ille. Da har du vokst opp med dårlige supper. Men på 50-tallet så var det suppe veldig vanlig. Men etter jeg lærte å lage mat, og lærte å bli glad i aromene, de naturlige aromene,

i løken, i hvitløken, i selerien, så blir jeg veldig glad i å lage suppe. Det er veldig enkelt, og kraften ikke minst. Kraft. Kraft, ikke sant? Det har kommet inn i dagligvarerskjeden nå. Det er veldig lett å lage,

og du får sånne bokser med kraft, kylling eller kjøtt. Hvis du har noen gode aromaer i hvitløk og løk, og så kraft, da har du fa løk og sånn, og så kraft, og da har du faen meg suppe sånn, da. Og fiskesuppe. Smak på suppe sånn

til Henrik Fladseth. Det er så bra. Jeg har laget... Jeg var i Nord-Norge i ferien. Vi fisket, og fikk noen seier og noen bad boys fra havet Dro og fileterte det Lagde kraft på fiskebeina

Lagde fiskegrateng på den samme dagen Og så lagde jeg suppe av kraften Noen dager senere Sånn kan jeg like godt Gro Harlem Brundtland eller Kåre Villok? Gro Du er gro mann Du slo meg som en gro-mann.

Men Villokken er fin han også. Ja, ja, men ikke sant? Det er noe med alderen, ikke sant? Alderen har gjort noe med Villok i forhold til han har blitt mer filosofisk, mer visionær. Mer venstrikt,

ikke venstrikt, i verdisettet litt. Verdiene, han sa på at det har blitt mye mer nyansert, synes jeg. Da ser du liksom hva egentlig politikken, når du blir så jævlig stav og standhaftig,

og du tåler ikke nyanser. Det er jo nyansene som er spennende. Ti timer tortur, eller en kontant død? Kontant død. Ikke, ja. Bare få det unnavart. Ja. Jeg er enig. Men da kommer også et slags oppfordringsspørsmål.

En død svart som før ble født, eller himmelrike den er dyp ja, her er det den er verre jeg snakker jo en del om døden, fordi jeg synes det er spennende og det å

du må bli fortrolig med den fordi det er noe med anerkjenner du døden så lever du du må bli fortrolig med den fordi det er noe med anerkjenner du døden på så lever du på det ikke sant hvis du ikke har noe å leve for så dør du ikke ikke sant

hvis du har noe å leve for så er det overlegt å dø så det er litt den der å være ja, eller er det det? Blir man ikke jævla redd for å dø når man har mye å leve for da? jo, men tenk deg så deilig å vite at du lever hver dag, og at det er meningsfullt, og tenk deg hvor fornøyd du er når du kan se tilbake, og du bare, du er gammel, du er sliten,

du er så fornøyd, kroppen fungerer ikke på samme måte, du bare sitter med masse gode minner, du ser barn, barnebarn, og du vet at dette er slutten, men samtidig så er det også begynnelsen på kanskje noe som vi aldri vet hva er, men samtidig så er det tilfredssett.

Og noen kaller det himmelrike, og er det noe du ønsker, eller er det noe du frykter? For jeg er kanskje heller mot å frykte litt. Jeg har også vært inne i frykten. Det virker jo helt absurd og helt meningsløst, liksom at du skal bli borte. Altså når du går i Osloby, eller i London,

eller i Stockholm, eller på Vinstra, eller i Holmestrand, og så bare ser du alle disse menneskene, og du tenker sånn, alle disse skal bli borte. Det er jo helt, helt rart. Jeg synes det er skjult å tenke på alle de milliarder, milliarder av mennesker som har dødd ja, ikke sant

men samtidig så barn har jo på en måte sånn barn er jo bare helt sånn de skjønner jo ikke det og heldigvis så er det umulig å tenke 30, 20, 50, 60, 70, 80 år fremover det skal du ikke tenke på da

tenk til alle som har levd, Jonny tenk til han stallgutten på 1400-tallet som falt ned i en svær dunk med kunekk og drukna i 9 års alder

han er ifølge mange i himmelen, ikke nå da? Ja, men samtidig så har du jeg opplever i mitt liv nå at mange venner av meg og bekjente som plutselig ser kraftig store

ting med hjerte, hjerteklasser, operasjoner, plutselig forsvinner pulsen. Og så blir det lagt inn og vil de overleve eller går det bra kommer de seg tilbake

og så plutselig blir folk borte som er nærmere der og derfor er jo på en måte den der takknemligheten i forhold til det der å faktisk våkne for hver gang du legger deg så dør du egentlig ja, det er det jeg tenker

bare kanskje uten drømmene men at du går inn i en sånn tilstand ja, du går jo inn i en tilstand som du og jeg tenker at ikke sant det er mange rundt deg som du vet blir borte om ikke så alt for lenge

og det skal du forholde deg til jeg fikk en ny tanke nå fordi det med drømmer er ikke så dumt hvis du tenker at et etterliv er egentlig litt eller helt det samme som i sovende tilstand at det ligger noen etterdønninger

av noen drømmaktige greier etter døden og hvis du sover og drømmer så blir du aldri lei av det du elsker drømmer, så blir du aldri lei av det. Nei, du elsker å drømme. Å, nå ble jeg ferdig med drømmegreiene. Nå er jeg klare på å starte dagen. Du kan være i det evig.

Heldigvis er du noen ganger veldig glad for at du våkner fra en drøm, så at du slipper å fortsette i det helvete som en drøm kan være. Om du er selvbevisst. Jeg skjønner, men sånn som jeg opplevde min mor som vi snakket om som var 98 hun hadde en venninne som het Alice som de satt og drakk gin tonic på hver dag

tok en klokken 6 og tok den gin tonic og var på samme alder og så plutselig så blir Alice borte mens mamma er der. Så dør eller forsvinner? Hun dør, mens min mor står der,

tror min mor, og Allison blir borte, og så står min mor der og bare sånn, my best friend, my dear Allison is gone, ikke sant? Er det Shakespeare eller? Og så står hun der, og så plutselig så lukker Allison opp øynene så ser hun på min mor og så sier

Ann, it's nothing to be afraid of I've just been there og så dør hun Og den setningen der har reddet min mor fordi hun bare sånn ok, Allison fortalte I've just been there

and it's nothing to be afraid of Jeg håper så vindelig at jeg klarer å få en, og det er ingenting å være bekymret over. Jeg håper så vindelig at jeg klarer å få en sånn overvisning rett før jeg skal gå i penalen. Men jeg klarer ikke å se meg hva det skal være, og om det er noe særlig å gjøre i all evighet. Nei, men tenk deg, vi snakker om økologi, ikke sant? Vi snakker om økologi. Hvis vi kunne, hvis våre resten av vår kropp da, etter en kremasjon, hvis den,

det som kom ut etter kremasjonen, hadde hatt noe som du kunne bruke i jorden, som ga næring til noe, så kunne det vokse opp en busk eller et tre. Det gjør det i liten grad av den asken, og det tenkte

jeg på at det er nesten litt dumt, fordi hvis du setter deg litt inn i hvordan foråttenelses, altså hvordan naturen foråttener da, og hvordan det er soppen, er soppen som er så viktig i denne fasen. Hvordan soppen, på en måte du blir en del av det nettverket som soppen er da. Ja, du blir en del av det nettverket som soppen er.

Ja, du blir en del av artsmangfoldet. Og hvis du får vittere i jorda, så blir du en del av hele det økologiske universet. Hvis du er litt åndelig, så kan du i hvert fall tro på at der er det noen systemer, som på en måte der du fortsetter inn i en sånn syklus der. Det er deilig å vite, hvis jeg legger meg ned i en skog,

og så plutselig forsvinner jeg, og så plutselig våkner jeg av, og så noen år etterpå, så står det en del sånne jonna trær bortover. Det er noen trær som er litt sånn jonna-aktige. De står litt jonna-aktige der, ja. Med sånne røde gense på. Jeg vil si,

ikke at du skal døve i morgen, liksom. Nei, nei, nei. Det er fint åig der, ja. Med sånne røde genster på. Jeg vil si, ikke at du skal døve i morgen, liksom. Det er fint å ha deg, og jeg setter veldig pris på deg som person, og som kollega, og som venn. Tusen takk, Henrik. Jeg startet stand-up-karrieren under dine vinger, og du kommer til å være der en stund til, og det er helt rått.

Og det er jeg veldig takknemlig for, og jeg synes at det også har for meg vært en fantastisk reise å bli kjent og truffet unge folk som deg og andre kollegaer, og fått være med på hva dere tenker og hva dere gjør, og det gir jo meg masse input og mye energi. Altså det er jo bare sånn,

det er bare så befriende. Altså alle bør jo bare stå bak skuldrene på unge folk, og så se over dem, og se hva de holder på med å lære av dem. Dere har jo gitt meg masse refleksjoner, i stedet for at jeg tenkte at alt jeg ikke hadde lært, hvis jeg ikke hadde hatt det stand-up-miljøet.

Ja, det tror jeg på. Du holder deg jævla godt, og du vet at det er ikke umulig for deg å ta tilbake den gamle stilen du snakket om den du hadde på 70-tallet for det er helt retro og helt rått nå det er det

det ser jeg fordi jeg tar frem en korsføddsbokse som jeg kjøpte i 91 og den er bare så innått nå men hvem i helvete er jeg til å snakke om jeg har jo ikke en dritt om det ok, takk for at du hørte på. Ha en fantastisk helg. Det er ikke sikkert du hører den i dag,

kanskje du hører den her om to år. Og at fått med deg litt visdom fra en klok, rå type som heter Jonny Kristiansen. Jeg heter Henrik Fladset. Ha det fint. Ha det bra. Teksting av Nicolai Winther